Jævligste natten..

Både Odd-børge og Sienna var dårlige i går. Utpå kvelden merket jeg at jeg begynte å føle meg ganske tufs jeg også. I tolvtiden begynte jeg å spy. Og siden gikk det bare nedover. FY FLATE sier jeg bare. Jeg tror kanskje jeg aldri har vært så syk før. Værre ble det da jeg innimellom spyingen kunne konstantere at jeg hadde regelmessige kramper i magen. Det var dog himmla vanskleig å avgjøre om dette kom av syken eller om det var noe på gang. Magen ble steinhard, men smerten satt liksom fra navlen og opp, og ikke ned ved åpningen. Jeg fikk jo fulstendig panikk. Kan egentlig ikke tenke meg noe værre enn å skulle føde samtidig som man har omgangssyken. Det ble værre og værre. Hjalp ikke at jeg nermest hyperventilerte og gråt ukontrolert. JEG_VAR_REDD. Tilslutt ringte vi føden og mamma som kom ned og tok seg av Sienna Sophie. Vi hoppa i bilen og kjørte til Volda, jeg med spy-bøtta godt planta i fanget. Klarte å roe meg ned litt i bilen. Og da vi kom opp på føden merket jeg at krampene i magen hadde roet seg litt. Vi ble tatt i mot av en kjempehyggelig jordmor, som lurte på om det kanskje var omgangssyka jeg hadde? Ja, det var jo det, ingen tvil. Men vi trodde omgangssyka hadde trigga fødsel. Jeg ble sjekka. 2 cm åpning, men ingen effektive rier. Vi fikk beskjed om at vi kunne bli værende på sykehuset i tilfelle det tok seg opp igjen, eller vi kunne dra hjem. Vi bestemte oss for å dra hjem. Utover morgenen ga krampene seg nesten helt, og jeg sovna tilslutt på sofaen. Jeg kan ikke få sagt hvor inderlig takknemlig jeg er for at det ikke ble fødsel i natt. det tror jeg faktisk ikke at jeg hadde klart. Jeg er tross alt en megapingle uten like.

Nå er formen mye bedre. Og jeg har ingen kramper. Håper og satser på at kroppen venter med fødsel til jeg er frisk og har fått samlet noen krefter. Har ikke tenkt å sutre noe mer over fødsel som ikke starter. Så lenge jeg slipper nattens tilstander føder jeg gladelig tre uker over termin:)